Nå som den norske kulda har fått meg ned på jorda igjen fortjener årets sesongavslutning et langt innlegg her på bloggen. Spartathlon var stort, og at det gikk så bra er nesten ikke til å tro.
Men først av alt takk for alle gratulasjoner på sms, mail og forum!
Det er vanskelig å forstå hva Spartathlon er før man har vært igjennom, men litt inntrykk får man av å lese på løpets hjemmesider, lese guiden til John Foden og på denne finske websiden med bilder fra løypa. Høydeprofilen til arrangøren er alt for grov og lyver big time, traseen er mye mer kupert. Jeg løp med Garmin 310XT første drøye nitten timer, og byttet til 405CX siste del. Næring var hovedfokus når den første klokka var tom, så det mangler dessverre tjue kilometer.
Nok om det. Vi reiste nedover til Glyfada utenfor Athen tirsdag, tre dager før start. Siden vi var hele familien kunne vi ikke bo på arrangør-hotellet, men hadde ordnet et like i nærheten. Onsdag spiste vi midddag med resten av den norske troppen. Der gikk jeg på en kyllingkebab, selv om planen egentlig var å spise norsk medbrakt mat helt frem til start. Heldigvis gikk det fint.
Kvelden før løpet skulle drop-baggene leveres før siste briefing og informasjonsmøte. Sjokket var mildt sagt stort da vi så at sekkene med drop-bagger var i ferd med å lukkes og sendes avgårde. Programbladet vårt var gammelt og vi var en hel time for sent ute! Det betød at vi ikke fikk lagt ut noe før sjekkpunkt (CP) 17. Vi hadde laget mange drop-bagger til første del av løpet, siden man ikke kan få hjelp av teamet før etter 81km og CP 22 Hellas Can. - Shit!
Trøsten ble en tur innom Häagen-Däzs for en giga kaloribombe med pannekaker, is og karamellsaus. Ingen av oss orket tanken på middag etterpå, dette var ideell karbo-loading og humøret steg betraktelig på samtlige i teamet!
Starten går fra foten av Akropolis ved soloppgang. Stemningen var helt spesiell i mørket på denne ærverdige plassen før det med ett lysner og startskuddet går.
Langs motorvegen ut av Athen fikk jeg vekslet noen ord med Margrethe Løgavlen, og vi var skjønt enige i at vi har det fint i Norge; makan til trafikk, støy og eksos! Men det var jo litt kult når en motorveg med tre-fire felt i hver retning ble sperret midt i morgenrushet for å slippe over et langt felt med 320 gærninger. I ettertid har jeg forstått at det ikke var like kult for de over hundre følgebilene som skulle ut den samme motorvegen.
Ved Elefsina svinger løypa inn i tettstedet og forbi skolen hvor elevene står langs vegen og heier. En morsom avveksling fra trafikkmaskinen.
Etterhvert kommer man inn på gamlevegen som svinger seg opp og ned langs kysten til Corinth. Solen speiler seg i sjøen og varmer opp både asfalt og fjellside. Farten er en tanke høy, men det går så lett. I hånden har jeg med tre store hjemmelagde müslikaker som skal være niste frem til CP 17.
Det var deilig å se teamet ved CP 22 Hellas Can rett etter at løypa krysser Corinth-kanalen, et vanvittig prosjekt gravd ut for hånd! Ved sjekkpunktet blir jeg tvangssmurt med solkrem før jeg haster videre.
Håpet var at varmen nå skulle gi seg, men det var først her det virkelig ble varmt. Ikke et vindpust, eller den minste skygge innover de uendelige vinrankene.
På torget ved CP 26 Ancient Corinth var det nytt møte med teamet og servering av iskrem! En av de beste jeg har smakt, på veg ut i ørkenlandskap og en kort grusveg.
Det er veldig mange løshunder over alt, de aller fleste ser svært så snille ut, men jeg var på forhånd advart om at de kan være aggressive. Vi løper stadig vekk forbi rabiate vakthunder som heldigvis står inngjerdet. Men plutselig kommer to store bikkjer rasende ut i vegen og flyr rett på lille Sumie Inagaki, som løper rett foran meg. Hun klarer så vidt å hoppe unna.
Jeg roper og kjefter alt jeg kan på norsk og heldigvis er det nok til at fillebikkjene etterhvert gjør retrett.
To hyggelige svensker som ikke har dagen passeres, først Christian Ritella som sliter med maten, og etter noen lange tunge bakker, Henrik Olsson som sliter så mye med kramper at han ikke klarer å løpe når det endelig går nedover.
Det blir fort mørkt i Hellas, selv om man ikke ser stort i mørket, er det utrolig flott å løpe innover øde landeveger i sommervarme under en klar stjernehimmel uten å vite hva som kommer. Skikkelig eventyrløp!
I løpet av dagen har jeg til stadighet blitt passert av følgebiler og race officials, men nå roer det seg betraktlig. Kanskje er det fordi jeg avvanserer i feltet, og kanskje fordi det ikke er like stas å være official med antenner på taket når ingen ser på? Jeg blir uansett veldig konsentrert om å følge SP-merkene i vegen, nå gjelder det å løpe riktig.
Noen av de sterkeste opplevelsene var å løpe inn i små fjell-landsbyer med sjokolademelk i hånden og å bli møtt av ungeflokker som løper og sykler sammen med meg inn i trange brosteinsgater mot tavernaen. De har fått lov til å være seint oppe og roper ivrig Whats your name? Where are you from? Drinking Milko! Jeg blir klappet og heiet både inn og ut fra tavernaen av gamle og unge. Stort!
Så begynner stigningen opp til det beryktede fjellet før Sangas. Jeg ser frem til å møte teamet ved CP 47 Mountain Basecamp før klatringen tar til. I John Fodens bok kalles dette Base of mountain, så det var rimelig hardt for psyken å oppdage at man må forsere en middels trollstige FØR fjellet begynner. Men det gikk i grunn fint og beina var helt greie før den siste kronglete bratte steinrøysa opp Beys Ladder. Utrolig nok føltes det som om løpebeina fikk hvile og ekstra krefter, for fra toppen og ned til Sangas og videre utover slettene til Nestani gikk det fort. Antagelig litt for fort, men det gjelder å utnytte terrenget.
Her løp jeg lange partier sammen med Dr. Markus Thalman fra Østerrike. Jeg forstod at dette ikke var noen hvem som helst, og når han fortalte at han hadde løpt ti ganger la jeg meg klokelig bak.
Frem til CP 57 Arcadia Area begynner jeg for alvor å slite med maten, det er umulig å finne noe jeg har lyst på, teamet gjør så godt de kan men sliter også med å få tak i skikkelig mat. Diaré er et faktum. Farten holder seg heldigvis ganske bra frem til CP 60 Alea Tegea, men rett etter kommer det nye lange mördar-bakker. Etter toppen, som bare viser seg å være en av mange topper, er det helt tomt og det blir umulig å holde brukbart tempo. Ved CP 68 Mnhmeio må det investeres i nye krefter hvis ikke alt skal gå tapt. Etter karrierens lengste pitstop er det ikke noe vakkert syn som knekker seg i gang mot nok en motbakke, men etter noen hundre meter begynner heldigvis ting å funke igjen.
En arrangørbil følger meg heretter hele vegen inn til Sparta og varsler annen trafikk. Jeg trodde det var fordi jeg så helt kjørt ut og at de var redd jeg skulle skjene ut i vegbanen.
Med ett rasler det i grøfta på min høyre side og jeg ser den største katten jeg noen gang har sett. Stor som en panter, svart med hvit haletupp - fascinerende! Jeg aner ikke om det finnes slike dyr i Hellas, men antagelig var det synsbedrag for litt etter så jeg en fotograf som plutselig ikke var der allikevel.
Det er visst ikke uvanlig å se rare ting i dette partiet, har jeg lest. Spooky.
Den siste mila inn til Sparta var det både arrangørbil, politi-eskorte og etterhvert en hel skokk med unger på sykkel. Følelsen av å løpe opp den flaggpyntede gaten mot foten til statuen av Leonidas kan ikke beskrives. Folk klappet og heiet. Jeg begynte heldigvis ikke å hulkegråte, men klarte ikke å juble skikkelig heller. Ble bare stående å kikke, det var så utrolig godt å være i mål.
Etter seremonien med olivenkrans og vann fra den hellige elven Eurotas overrakt av søte jenter i hvite greske drakter, ble jeg leid inn for medisinsk sjekk.
I medisinteltet var det ingenting å si på servicen. Lege, sykepleiere og fysioterapeut visste ikke hva godt de kunne gjøre. Varme ulltepper, fiksing av føtter og to poser infusjonsvæske. Men aller best: Mat, drikke og gratulasjoner fra Team Berge!
På kvelden var det stort show med underholdning, premieutdeling og fyrverkeri på torget i byen med mange prominente gjester til stede. Spartathlon er viktig for spartanerne.
Supportsjefen har laget en kjempefin beretning med bilder om hvordan resten av teamet opplevde løpet.
Helgeland Arbeiderblad har et intervju med Eiolf som fullførte for sjuende gang! Respekt.
Kondis hadde artikler både før og under løpet.
Og Øyene har en artikkel om Margrethe som dessverre måtte bryte.
Det har også vært artikler i Ytre Sogns avis og Drammens Tidende, men de ligger ikke på nett.
Under Live! på løpets hjemmesider ligger årets passeringstider og en del bilder antagelig frem til neste år.
Følgende nordmenn har fullført Spartathlon:
1. Per Lind, 1985
2. Jan-Erik Lehne, 1988
3. Torleif Rekkebo, 1991
4. Jørgen Lien, 1996
5. Eiolf Eivindsen, 2001, 2002, 2004, 2006, 2007, 2008, 2009
6. Geir Frykholm, 2008
7. Jon Harald Berge, 2009
Fra premieutdelingen på torget i Sparta. Foto: Arrangør
Innlegg
